Inkludering: Skille mellom ideal og praksis

iBedrift

Hvordan møter vi hverandre når vi går på jobb tross helseplager? Resultatene av en nypublisert studie antyder at det er et sprik mellom hva vi har som ideal og hva som er realiteten når det virkelig gjelder.

Bilde av artikkelen
Gjennom de siste årene har det blitt publisert et titalls artikler med data fra iBedrift. Siste artikkel i rekken fokuserer på inkluderingskultur når vi opplever helseplager. (Tidsskrift: Scandinavian Journal of Public Health)


De fleste vil nok være enige i at det er viktig å inkludere kollegaer som opplever helseplager. Idealer som raushet og åpenhet blir ofte nevnt når iBedrift er ute på arbeidsplasser og er nysgjerrige på hvordan ansatte tenker at de kan bidra for hverandre.

Imidlertid kan det se ut til at prinsippene er vanskelige å sette ut i livet, når vi står der på jobb og skal få kabalen til å gå opp.

Fokus på de ansatte

En fersk studie publisert i oktoberutgaven av tidsskriftet Scandinavian Journal of Public Health tar for seg inkluderingskultur på arbeidsplasser.

Tidligere forskning på inkluderingskultur har i hovedsak undersøkt lederes holdninger og erfaringer. Studien som nå er publisert har valgt en annen vinkling. Fokus er på hvordan ansatte uten lederansvar opplever inkluderingskulturen i praksis.

Etter vitenskapelige kriterier ble 16 ansatte ved barnehager på Østlandet satt sammen til grupper, og intervjuet om hvordan de erfarer at personer med helseplager inkluderes på jobben.

Intervju etter iBedrift-presentasjoner

Alle barnehagene har i forkant av intervjuet hatt samlinger for alle ansatte og ledere, hvor det ble holdt presentasjoner fra iBedrift. Et av temaene som ble gjennomgått i dialog med deltakerne, var hvordan de ville møte hverandre når de opplevde helseplager.

Forskerne gjennomførte intervjuene en tid etter at presentasjonsrekken fra iBedrift var ferdig. Under intervjuet ble fokusgruppen stilt mange spørsmål knyttet til inkludering. Spørsmålene handlet både om hvordan de selv opplevde å være på jobb når de hadde helseplager, og hvordan de opplevde det når kollegaer kom på jobb tross helseplager.

Usynlige og langvarige plager spesielt utfordrende

Å bidra litt ekstra når kolleger opplever helseplager var stort sett en selvfølge. Imidlertid ble usynlige og langvarige helseplager trukket frem som spesielt utfordrende.

Flere deltakere beskrev at det er vanskeligere å vite hva en som kollega kan bidra med når helseplagene ikke synes, og at det i slike tilfeller er spesielt viktig med åpenhet. Det er vanskelig å ta hensyn til en kollega med hodepine dersom hun ikke forteller at hun har vondt, forklarte en av deltakerne.

Deltakerne fortalte at det var lettere å fortelle om, forstå og godta ryggplager enn psykiske helseplager. De uttrykte at kolleger med psykiske helseplager ofte hadde mer behov for oppmerksomhet og trøst, tid som i utgangspunktet er reservert for barna, og at det av den grunn var mer utfordrende å ha personer med psykiske helseplager i arbeidsmiljøet.

Videre trakk deltakerne frem at langvarige helseplager ofte er utfordrende, spesielt dersom behovet for tilrettelegging går utover en selv eller barna i barnehagen. En av personene beskrev at det i begynnelsen er lettere å være blid og hjelpsom, men etter hvert så blir du litt sliten selv også.

Idealer vs. praksis

De 16 deltakerne som ble intervjuet i studien var samstemte om at alle på jobb må gjøre det de kan for å inkludere kollegaer med helseplager. Allikevel kom noen av de samme deltakerne med eksempler på situasjoner hvor de har valgt å unngå kollegaer med psykiske helseplager. En av årsakene som blir nevnt, er frykten for å si noe feil.

Presentasjonene fra iBedrift, som har blitt holdt i barnehagene deltakerne jobbet i, hadde blant annet som mål å gi de ansatte et innblikk i hvor vanlig det er å ha helseplager (se faktaboks) og å redusere myter knyttet til både ryggplager og psykiske helseplager.

Resultater fra tidligere studier på effekten av iBedrift viser til redusert sykefravær etter deltakelse, men deltakerne i fokusgruppeintervjuene uttrykte ingen direkte endringer i inkluderingskultur på sin arbeidsplass som følge av presentasjonene de hadde fått. Selv om ønsket om å ivareta og inkludere er der, setter tidvis både tidsklemmen og arbeidsmengde en begrensning på hva som fungerer i praksis.

Flere av deltakerne hadde selv opplevd å være i motsatt rolle; å være den med helseutfordringer som er i behov av tilrettelegging for å få det til å fungere på jobb. Dette er også en utfordrende posisjon, fordi de ser at kolleger får ekstra arbeidsbelastning og kanskje blir frustrert over dette. Her ble det påpekt, at det var større toleranse for å hjelpe kolleger de selv hadde fått hjelp av tidligere. Dersom det er en kultur for å hjelpe hverandre ved behov, oppleves det som enklere å både hjelpe og få hjelp.

Les hele forskningsartikkelen