Møt tidligere pasienter

Da jeg først ble syk, noe som var veldig skummelt og overveldende, var heldigvis opplevelsen av å komme til DPS god. Jeg møtte en psykolog som tok meg på alvor, og jeg merket at behandlingen hjalp. Jeg var ikke lenger redd – jeg var klar for å få hjelp. Midt i alt det forvirrende var det en lettelse å vite at det fantes en vei videre.

I starten visste jeg lite om hva DPS egentlig var. Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer informasjon på forhånd. For det er ingenting å grue seg til. Behandling er en god ting – det hjelper.

Underveis i behandlingen var det viktig for meg å finne små pustepauser. Jeg holdt motivasjonen oppe ved å se på film, høre på musikk, gå turer og meditere. Å ta disse pausene gjorde at jeg klarte å stå i behandlingen uten å bli helt utmattet.

Noen ganger opplevde jeg å ikke ha kjemi med behandleren min. Det er helt vanlig. Hvis du føler at det ikke stemmer, er det lov å be om å bytte behandler. Det kan føles vanskelig å ta opp, men det kan hjelpe å ta med en pårørende i samtalen. Det viktigste er at du føler deg trygg og forstått.

Jeg har aldri hatt en konkret behandlingsplan, men i ettertid ser jeg hvor viktig det kunne vært. En tydelig plan gir struktur og forutsigbarhet, og hjelper deg å vite hva du jobber mot.

Ved siden av samtaler og medisiner på DPS, så gikk jeg til kommunen og møtte psykiatrisk sykepleier som var helt fantastisk. Hun hjalp meg mye med andre ting enn behandling, som for eksempel sånne praktiske hverdagslige ting, og andre ting som søknader osv..

I tillegg deltok jeg på IMR-kurs (Illness Management and Recovery) både på DPS og i kommunen. Der lærte vi om symptomhåndtering og om hvordan vi bedre kan forstå egen diagnose og hverdag. Jeg tok kurset tre ganger – en gang i uken i over ett år. Å få kunnskap på denne måten gjorde meg tryggere på meg selv og min egen mestring.

Det viktigste jeg kan si til deg som skal starte behandling på DPS, er: Det er hjelp å få. Behandling kan forandre livet ditt – slik det forandret mitt.

Jeg hadde hatt et strev lenge, med mye vanskelige og negative tanker om meg selv, og med økende angst og uro. Jeg slet med søvnen, isolerte meg mer og mer og fikk det etter hvert så dårlig at jeg hverken fungerte i relasjon til menneskene i livet mitt eller i jobben min. Da jeg endelig klarte å snakke med fastlegen min om dette henviste han meg til DPS, og noen uker etterpå fikk jeg første timen. Jeg var så lettet over å bli tatt på alvor og endelig få hjelp.

Behandlingen var tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg forsto etter hvert at dette ikke var en rask løsning, men en lang prosess. Det gikk sakte, med skritt frem og skritt tilbake. Dypt inni meg visste jeg jo at det var riktig at det skulle gjøre så vondt å gå i behandling. Dette måtte til.

Men én ting ble helt avgjørende: Jeg trengte andre mennesker. Venner, familie og pårørende ble ryggraden min. De spurte om jeg hadde gått til timen min, om jeg hadde spist, om jeg klarte å ta små steg hver dag. De trodde på meg når jeg tvilte på meg selv.

Jeg skulle ønske jeg kunne bidratt mer i en behandlingsplan, det hadde kanskje gitt meg mer motivasjon under behandling. Men for meg var det vanskelig å tro på at noe så simpelt som en behandlingsplan kunne ansvarliggjøring meg i behandling. Jeg følte jeg var et “håpløst” tilfelle.

I tillegg fant jeg styrke i små ting utenfor behandlingen. Jeg begynte å trene lett, bare for å kjenne på at kroppen kunne samarbeide med meg igjen. Jeg startet en ny hobby – lærte meg å strikke, selv om jeg aldri hadde sett på meg selv som kreativ. Jeg utfordret meg selv til å lære noe nytt, noe som ikke hadde med sykdom å gjøre, og oppdaget gleden i å mestre noe helt utenfor psykiatrien.

En dag, midt i alt dette, fikk jeg en personlig åpenbaring: Jeg var ikke bare en som var syk. Jeg var en som lærte, som vokste, som klarte små ting hver eneste dag. Det endret hvordan jeg så på meg selv.

Behandlingen, sammen med støtte fra dem jeg stolte på, og de små nye seierne jeg fant på egen hånd, ble det som til slutt førte meg ut av det vanskelige jeg sto i.

Da jeg kom til DPS for første gang, bar jeg med meg en ganske tung bagasje. I mange år hadde jeg brukt rusmidler for å døyve vanskelige følelser og tankekaos. Da jeg sluttet, kom alt det vonde frem i lyset, og jeg forstod at jeg trengte hjelp på en ny måte. Møtet med DPS var skummelt. Jeg visste ikke hvem jeg skulle møte, og jeg følte meg veldig alene.

Skammen var tung å bære. Skam over alt som hadde vært, og en håpløshet over ikke å vite om jeg kunne klare å få det bedre. Likevel tok jeg en viktig avgjørelse: Jeg ville gjøre dette for meg selv. Hva har jeg egentlig å tape her? tenkte jeg.

Min relasjon til behandleren ble avgjørende for motivasjonen min til å fortsette i behandling. Jeg likte henne godt. Hun så meg, og hun tok tak i meg de gangene jeg mistet motet og ønsket å gi opp. Uten henne vet jeg ikke om jeg hadde klart å stå i prosessen så lenge som jeg gjorde.

På veien mot å bli bedre forstod jeg at jeg måtte ta noen vanskelige valg. Jeg avsluttet et forhold som holdt meg tilbake. Det var vondt og ensomt i starten, men det ga meg rom til å finne ut hvem jeg egentlig var, uten å måtte tilpasse meg andres forventninger.

Gradvis begynte jeg å bygge et nytt liv. Jeg lærte viktigheten av rutiner – å stå opp, spise, komme meg ut hver dag. Jeg gikk lange turer i naturen og brukte et aktivitetssenter hvor jeg kunne være kreativ sammen med andre, uten press om å snakke om det vanskelige.

Og kanskje viktigst av alt: Jeg begynte å bygge nye vennskap. Mennesker som møtte meg akkurat der jeg var, uten krav, uten gamle historier. Å finne nye relasjoner var skummelt, men også veldig helende.

Det viktigste jeg lærte, var at styrken min ikke bare lå i å klare meg alene, men i å tørre å starte på nytt – å bygge et liv der jeg kunne stå stødig på egne ben, og samtidig slippe andre inn. Jeg tror faktisk at jeg aldri før har vært virkelig selvstendig, før nå.