Autisme hos barn

Autisme er en alvorlig og omfattende funksjonshemming som vanligvis opptrer før barnet er tre år. Variasjonen innen autismespektertilstander er stor og symptomene kan opptre ulikt.

Autisme er en utviklingsforstyrrelse som innebærer vansker ved sosialt samspill, kommunikasjon og gjentakende atferd og begrensede interesseområder. Rundt én prosent av befolkningen har autisme. Det er flere gutter enn jenter som får diagnosen.

Det er stor variasjon i symptomer og funksjonsevner blant de som har autisme. Derfor er det ofte mer riktig å kalle autisme for autismespekterforstyrrelser (ASF) eller autismespekterdiagnoser. Det kalles et spekter fordi det er stor variasjon innenfor disse områdene. Hver person har sine unike styrker og utfordringer.

Autisme gir risiko for å utvikle en rekke ulike vansker. Derfor er det viktig å få hjelp med opplæring og tilrettelegging så tidlig som mulig. Snakk med fastlegen din om du eller barnet ditt viser tegn på autisme som går ut over evnen til å fungere i dagliglivet. Legen kan ikke sette diagnose, men henvise videre.

Les mer på helsenorge.no

Symptomer

Dersom barnet ditt har barneautisme vil du antagelig se tegn til diagnosen i alderen 18 måneder til 2 år, eller enda tidligere. Du kan kanskje legge merke til at barnet ditt:

  • Ikke reagerer når du roper på han/henne selv om han/hun ser ut til å høre lyder
  • Virker å være «i sin egen verden»
  • Ikke møter blikket ditt, ikke smiler til deg eller ikke legger merke til at du forlater eller kommer inn i rommet
  • Foretrekker å leke alene og kan leke med gjenstander på en uvanlig og kanskje repeterende måte
  • Kan ha raserianfall oftere enn andre
  • Har en forsinket språkutvikling, eller stopper og eventuelt går tilbake i språkutviklingen
  • Er mer sensitiv for endringer rundt seg enn andre barn
Hos barn med lettere autismespektertilstander kan vanskene bli tydeligere etter hvert som kravene til samspill og kommunikasjon øker med alderen.

Om behandlingen

Autisme er en livslang tilstand som har bedre prognose jo tidligere barnet får diagnosen og påfølgende tilrettelagt oppfølging.

Autismediagnose skal stilles i spesialisthelsetjenesten. Diagnostiseringen følger en fast prosedyre som er utviklet og kvalitetssikret til formålet. Dette innebærer systematiske observasjoner og utviklingshistorikk. Det finnes ingen blodprøver eller andre medisinske tester som kan påvise autisme. Det er leger og/eller psykologer med tilstrekkelig kompetanse på fagfeltet som kan stille diagnosen.

Det finnes ingen legemidler som hjelper mot autisme. Tidlig tilrettelegging og kunnskap om autisme hos de som skal være sammen med barnet er viktig. Det er også utviklet flere intensive behandlingsmetoder som kan styrke den sosiale og språklige funksjonen til barn og unge med autisme.

Det forskes på andre typer behandlinger som for eksempel spesielle dietter. Det finnes ingen dokumentert effekt av disse så langt.

Henvisning og vurdering

Barnets fastlege er den som kan henvise til diagnostisering og oppfølging i spesialisthelsetjenesten.

For å gjøre en god vurdering av henvisningen til autismevurdering er det viktig at legen skildrer:   

  • barnets utvikling
  • barnets evne til gjensidig sosial interaksjon og kommunikasjon
  • om barnet har et begrenset, stereotypt og repetitivt repertoar av interesser og aktiviteter
  • hvilke situasjoner en ser dette og hvordan det arter seg

Utredning

Barnet bør forberedes på hva som vil skje når det kommer til sykehuset for utredning. Informasjonen må være tilpasset barnets alder og funksjonsnivå.

Vanligvis blir foresatte innkalt til samtale uten barnet den første dagen av utredningen. Ved behov kan foresatte drøfte hvordan barnet best kan forberedes på det som møter barnet når det kommer til utredning de påfølgende dagene.



Behandling

Utredning og diagnostisering av autisme skjer oftest poliklinisk. Foresatte vil få et program med tidspunkt de skal møte med og uten barnet på poliklinikken. Deler av utredningen skjer ofte i barnets vante miljø, for eksempel i barnehagen. Dette vil det eventuelt informeres om i forkant.

Dersom det ikke er gjort en barnepsykiatrisk undersøkelse tidligere vil barnet få det hos oss på poliklinikken. Denne legeundersøkelsen krever ingen forberedelser. Det blir ikke tatt blodprøver eller andre ting som kan være ubehagelig eller smertefullt. Om det er nødvendig med blodprøver eller lignende vil det bli sendt rekvisisjon til det i etterkant.

Observasjoner, samhandling og samtaler med barnet skjer i et eget rom på poliklinikken som er utformet til nettopp dette. Barnet vil få oppgaver som vanligvis ikke oppfattes som vanskelig, og kan minne om både lek og skoleoppgaver. Foresatte er alltid med inn i utredningsrommet sammen med de minste barna. Denne delen av undersøkelsen tar vanligvis en time.

Behandling og oppfølging varierer ut ifra barnets behov. Spesialisthelsetjenesten kan gi direkte behandling og veiledning til barn og foresatte. Spesialisthelsetjenesten skal også hjelpe de lokale hjelpetjenestene rundt barnet med veiledning og opplæring slik at de blir kompetente til å gi den hjelp og støtte barnet har behov for.

Førskolebarn med diagnosen barneautisme blir fulgt opp fra spesialisthelsetjenesten i hele barnehagetiden og i tiden rundt skolestart om det er behov for det. Spesialister på sitt felt veileder for eksempel barnehage, PPT og andre som skal hjelpe barnet lokalt.

Behovet for oppfølging fra spesialisthelsetjenesten varierer mye. I noen situasjoner har barnet/familien og hjelperne rundt barnet behov for noen få veiledningstimer for å få hjelp til konkrete problemstillinger knyttet til autismetilstanden. I andre tilfeller kan hjelpebehovet strekke seg over måneder og år.

Kliniske studier

1 klinisk studie er åpen for rekruttering. Sammen med legen din kan du vurdere om en klinisk studie er aktuell for deg.

Se flere kliniske studier

Oppfølging

Foresatte har rett på god informasjon om diagnosen barnet får. Den som stiller diagnosen er ansvarlig for å gi tilstrekkelig informasjon om diagnosen både til barnet, tilpasset alder, og til pårørende.

Etter avtale med foresatte er det også vanlig at den som stiller diagnosen i samarbeid med de foresatte gir informasjon om diagnose og eventuelt behov for oppfølging og behandling til barnets fastlege, lokal BUP, PPT, barnehage/skole og andre fagpersoner som skal være med å sørge for god tilrettelegging rundt barnet i nærmiljøet.

Når barnet er godt nok ivaretatt i nærmiljøet skal spesialisthelsetjenesten avslutte behandling og oppfølging, og videre oppfølging skjer hos fastlegen.

Avslutningen skal alltid skje skriftlig med en oppsummerende epikrise som blir sendt til foresatte og henviser (vanligvis fastlege). Dersom det oppstår nye problemstillinger som krever bistand fra spesialisthelsetjenesten blir barnet henvist på vanlig måte.

Kontakt

Glenne, Borre Autismeavdeling

Kontakt Autismeavdeling

Glenne, Borre

Fogdeveien 55

3184 Horten

Transport

​Reiser du til og fra offentlig godkjent behandling, kan du ha rett til å få dekket reiseutgifter.

Les mer om Pasientreiser her

Praktisk informasjon

Mange pasienter og pårørende ønsker å ta bilde/video eller blogge fra tiden på sykehuset. Det er det selvsagt anledning til, så lenge du tar hensyn til andre pasienters personvern.

Gode råd

Her er et par gode råd for bruk av sosiale medier til deg som er pasient eller pårørende:

  • Husk å ikke formidle opplysninger/bilder/videoer om andre pasienter eller pårørende uten deres samtykke.

  • Husk at ansatte heller ikke alltid vil ha bilder av seg publisert, og skal samtykke til publiseringen. Du bør fjerne bilder etc. om den det gjelder ber deg om det.

Bakterier kan bli motstandsdyktige mot antibiotika.  Det kan få  betydning hvis du  trenger behandling.

Testing for motstandsdyktige bakterier

Du må kontakte fastlegen for å få undersøkt om du er bærer av motstandsdyktige bakterier - MRSA, ESBL, VRE - dersom du:

  • Har vært innlagt, blitt undersøkt eller fått behandling,kirurgi eller for eksempel tannbehandling utenfor Norden i løpet av de siste 12 måneder
  • Dersom du, eller noen i din husstand tidligere har fått påvist disse bakteriene
  • Har arbeidet som helsearbeider i institusjon utenfor Norden siste 12 måneder, eller
  • Har hud/sårinfeksjon eller kronisk hudlidelse og i løpet av de siste 12 måneder har oppholdt deg sammenhengende i mer enn 6 uker utenfor Norden

Undersøkelsen hos fastlegen må gjøres senest en uke før du har time ved  de fleste poliklinikker og alle sengeposter  ved Sykehuset i Vestfold siden resultatet skal foreligge før du kommer til sykehuset.

Ikke alle må ta prøve

Ikke alle som skal til undersøkelse eller behandling på sykehuset må ta alle prøvene. Snakk med fastlegen.

Hva er resistens og hvorfor er det viktig å teste mot slike bakterier?

Bakterier kan utvikle nye egenskaper ved at genene forandres på en slik måte at de blir motstandsdyktige mot enkelte typer antibiotika. Bakteriene har da utviklet resistens, og behandling med det aktuelle antibiotikum vil ikke ha den tilsiktede effekten.

Hvorfor ønsker vi ikke disse bakteriene i sykehus?

De fleste som blir smittet av både MRSA, ESBL og VRE vil ikke bli syke. Men pasienter som har betydelig svekket infeksjonsforsvar kan få alvorlige infeksjoner av disse bakteriene. Derfor ønsker vi ikke at disse bakteriene kommer inn i helseinstitusjoner.

Hva skjer hvis det blir påvist at jeg er bærer av slike bakterier?

Dersom undersøkelsen viser at du er bærer av slike bakterier, vil det bli tatt forhåndsregler under behandlingen for å unngå smitte av andre pasienter. Du vil få mer informasjon om dette på sykehuset.

Sykehuset i Vestfold HF
Postboks 2168
3103 Tønsberg

Alle brev som sendes til sykehuset skal sendes til denne adressen. Merk brevet med avdeling eller navn. Postmottaket ved sykehuset registrerer og fordeler all post.

​Vi ønsker å få dine erfaringer som pasient eller pårørende ved Sykehuset i Vestfold. Det er viktig for at vi skal kunne gi deg og andre pasienter ett enda bedre tilbud. Du kan gi oss tilbakemelding gjennom å svare på vår brukerundersøkelse.

Les mer om undersøkelsen og hvordan du kan gi tilbakemelding her

​Ikke alle skader som oppstår i helsevesenet kan forhindres. Noen er forventede bivirkninger av en ellers nyttig behandling. Skader som infeksjoner, feilmedisinering, liggesår, fall eller komplikasjoner i forbindelse med operasjoner kan i mange tilfeller unngås.

Ring inntakskontor (se innkallingsbrev for telefonnummer) hvis det skjer endringer i din helsetilstand, eller du har vært hos lege og det fremkommer nye opplysninger i tiden mellom poliklinikk preoperativ og operasjon. 

Hvordan unngå infeksjoner

  • Vask hendene. God håndhygiene er det enkleste, viktigste og mest effektive tiltaket for å unngå smitte.
  • Katetre, for eksempel urinkateter eller katetre i blodåren, øker risikoen for infeksjoner. Det skal vurderes daglig om slikt utstyr er nødvendig for behandlingen. Gi beskjed til personalet dersom du kjenner smerte, får feber, blir rød eller hoven i områder med slikt utstyr. Det kan være tegn på infeksjon.

Ernæring - råd for deg med lite matlyst

Mange har ikke lyst på mat og spiser derfor mindre når de er innlagt på sykehus. For de fleste har dette liten betydning, men for noen pasienter kan dette føre til at de blir underernært.

God ernæring gir bedre velvære, fører til at sår gror raskere, færre komplikasjoner, gir bedre immunforsvar og er viktig for medisinsk behandling.

Det er viktigere at du spiser, enn hva du spiser.

  • Spis små og hyppige måltider
  • Kom gjerne med ønsker om mat (ønskekost)
  • Ernæringsdrikker
  • Berik maten med fløte eller smør

Aktivitet er viktig

Det er viktig at du både beveger deg og hviler. Aktivitet vil normalisere kroppens naturlige funksjoner. Det bidrar også til å forebygge komplikasjoner.

  • Beveg deg i sengen
  • Sitt oppe i stol ved måltider
  • Beveg deg i og utenfor sengeposten

Liggesår - hvordan du kan bidra for å unngå liggesår

Liggesår er en skade som kan oppstå dersom man ligger eller sitter for lenge i samme stilling.

  • Spør personalet om hjelp dersom du ikke klarer å endre stilling selv.
  • Snakk med personalet dersom du ligger ubekvemt. Vi kan finne en annen madrass eller avlastende puter til deg.
  • Gi beskjed hvis du har vondt noen steder på kroppen etter å ha ligget lenge i ro.

Fall - råd om hvordan du kan bidra til at du unngår fall

Fall er en vanlig årsak til skader blant eldre. Yngre kan også falle lettere ved sykdom.

  • Gi beskjed hvis du er svimmel eller slapp.
  • Avtal med personalet dersom du trenger følge når du er oppe.
  • Bruk stødig fottøy eller sokker med anti-skli.
  • Bruk ganghjelpemiddel (for eksempel rullator).
  • Sitt litt på sengekanten før du reiser deg og be om hjelp dersom du er i tvil hvor mye du orker.
  • Bruk sengehest når du ligger i sengen.

Pårørende bes om å gi beskjed når de forlater pasienter som har økt risiko for å falle.

Medisiner - hva du selv kan gjøre selv for å unngå feilmedisinering

Mange pasienter har flere sykdommer og bruker mange legemidler samtidig. Feilmedisinering fører hvert år til unødvendige pasientskader og dessverre noen dødsfall.

  • Du bør til enhver tid ha med en oppdatert medisinliste fra din fastlege.
  • Under innleggelsen på sykehuset skal alle medisinene dine styres av lege og sykepleier.
  • Gi beskjed dersom du får medisiner du ikke kjenner igjen, om du får uventede bivirkninger eller medisinen ikke virker som den skal.
  • Hvis det er gjort endringer i medisinlisten din under innleggelsen, bør du gjennomgå den med lege før utreise. Dette er for å sikre at du vet hvilke medisiner du skal bruke, hvordan og hvorfor du skal bruke dem.

Ved utreise - hva du må huske på før du reiser hjem fra sykehuset

Vi anbefaler alle pasienter å være aktive deltagere i egen utredning og behandling.

Før du utskrives bør du få vite:

  • Om dine nye medisiner påvirker evnen til å kjøre bil eller arbeide med farlig utstyr.

  • Hvem du skal kontakte dersom du har spørsmål om behandlingen.

  • Om du skal ha noen oppfølging av helsetjenesten etter utskrivelsen.

Nyttige spørsmål når du snakker med helsepersonell for å delta aktivt i din behandling: 

  1. Hva er det som er mitt hovedproblem?
  2. Hva er det jeg selv skal passe på?
  3. Hvorfor er det viktig at jeg gjør dette?