Diagnose

Personlighetsforstyrrelser, voksne

Mange kan leve et godt liv med en personlighetsforstyrrelse, mens for noen blir det vanskelig å leve et vanlig liv. Konsekvensene av personlighetsforstyrrelsen kan bli svært plagsomme, både for personen selv og for omgivelsene og er i stor grad avhengig av alvorlighetsgraden. Behandling for personlighetsforstyrrelser består av ulike former for samtaleterapi over lenger tid.

Henvisning og vurdering

Ønsker du utredning for personlighetsforstyrrelse kan fastlegen henvise deg til psykiatrisk poliklinikk eller ruspoliklinikk. Går du allerede til utredning eller behandling ved en poliklinikk, kan du også spørre behandleren din om dette.

Fastlegen kan henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten for utredning av personlighetsforstyrrelse, men man kan også bli henvist av privatpraktiserende psykologer eller psykiatere, legevakt eller andre avdelinger i spesialisthelsetjenesten.

Henvisningen bør inneholde:

Beskrivelse av tidligere psykisk helse
Tidligere utredning og behandling
Aktuelle symptomer og situasjon her og nå
Informasjon om fungering
Informasjon om rusbruk
Omsorg for barn
Blodprøver for å utelukke somatiske tilstander

Før

Utredning av personlighetsforstyrrelse foregår gjennom spørreskjemaer og intervjuer med en fagperson. En psykologspesialist eller en psykiater skal delta i vurderingen. Deler av utredningen er lik for de fleste, mens andre deler tilpasses den enkelte.

Spesialiserte intervjuer

Det vanligste ved utredning av personlighetsforstyrrelser er bruk av intervjuet SCID-5-PF. Her kartlegges ulike personlighetstrekk og adferdsmønstre. Etter intervjuet skal du få informasjon om resultatet og du kan sammen med intervjuer ta stilling til hvilke personlighetstrekk som skaper mest problemer for deg.

Andre undersøkelser

For å utelukke at problemene dine skyldes fysiske sykdommer eller andre psykiske lidelser, kan det være nødvendig å gjennomføre en del blodprøver og andre undersøkelser.

Utredningen inneholder også vurdering av selvmordsrisiko og voldsrisiko, og kartlegging av omsorg for barn. Det er ønskelig, men ikke absolutt nødvendig at behandlere får snakke med dine nærmeste som kjenner deg best for å innhente informasjon i utredningsfasen.

Under

Behandling for personlighetsforstyrrelser består av ulike former for samtaleterapi over lenger tid. En kombinasjon av individuelle samtaler og gruppebehandling kan være aktuelt. Behandlingen bør legges til rette for den typen personlighetsvansker du strever med. Ved moderat til alvorlig personlighetsforstyrrelse er det ofte behov for spesialiserte behandlingsprogrammer.

Også andre hjelpetiltak kan være aktuelle, som for eksempel hjelp med økonomi og bolig. Av og til må slike tiltak komme tidlig for å kunne konsentrere seg om samtalebehandlingen. Hjelp til arbeid kan også være aktuelt.

Mål for behandling

Målet med behandlingen er å redusere plagene dine samtøke livskvaliteten din og hjelpe deg å fungere i hverdagen. Behandlingen vektlegger å styrke din selvtillit og tillit til andre. Det vil gjøre deg bedre i stand til å fungere sammen med andre.

Samtalebehandling

Samtalebehandling kan foregå individuelt, i gruppe eller en kombinasjon av disse. I terapien får du støtte til å utforske og forstå sammenhengen mellom hendelser, følelser og adferd.

Spesialisert behandling

Dersom du har moderat eller alvorlig personlighetsforstyrrelse, kan det være aktuelt med spesialisert behandling over 1-3 år. I Norge tilbys følgende spesialiserte behandlingsprogram:

Dialektisk adferdsterapi (DBT)
Mentaliseringsbasert terapi (MBT)
Skjematerapi (ST)
STEPPS/STAIRWAYS.

Felles for disse tilnærmingene er at:

De er godt strukturert og forutsigbare
Består ofte av en kombinasjon av gruppekurs, samtale- og gruppebehandling.
Du blir oppmuntret til å ta kontroll over eget liv
Terapeuten er aktiv, bekreftende og hjelper deg til å forstå sammenheng mellom følelser, hendelser og adferd
Terapeutene arbeider i team der de får veiledning og kan drøfte sine behandlinger

Ved milde til moderate personlighetsforstyrrelser kan individuell behandling etter en «generalistmodell» være aktuelt. Generalistmodell er også strukturert og forutsigbar, men litt mindre omfattende enn de spesialiserte behandlingsprogrammene.

Legemidler

Legemidler har liten betydning for behandling av selve personlighetsforstyrrelsen. Dersom du har psykiske tilleggsvansker som for eksempel mye angst, depresjon, ADHD eller psykose, kan legemidler av og til være nyttig i kombinasjon med samtalebehandlingen.

Informasjon til pårørende

Det kan være vanskelig å være pårørende til mennesker med personlighetsforstyrrelse. En kan for eksempel oppleve å bli misforstått, bli truet, avvist eller komme i konflikter. Det er viktig at du tar vare på deg selv og din egen helse. Det kan være nyttig også for pårørende å snakke med noen de kan stole på, eller søke profesjonell hjelp. Det kan ta lang tid, opptil mange måneder, før effekten av samtalebehandlingen vises i det ytre livet. Det er derfor viktig at pårørende støtter og viser tålmodighet. Behandling av personlighetsforstyrrelse er ingen «quick fix»

Prognose

Lidelsen kan endre seg over tid. Gamle myter som «en gang personlighetsforstyrrelse – alltid personlighetsforstyrrelse» henger dessverre fremdeles igjen hos mange. Langtidsundersøkelser viser at omtrent ni av ti blir kvitt diagnosen etter 10 år. For mennesker med personlighetsforstyrrelser, som for oss alle, vil kriser eller andre belastende livshendelser ofte fremheve problematiske personlighetstrekk som kan skape vansker for oss selv og i relasjoner til andre.

Tidlig diagnose, oppdatert kunnskap og tilrettelagt behandling gir raskere bedring. Spesielt gjelder dette ferdigheter til å regulere følelser og forståelsen av deg selv og andre. Motsatt vil sen diagnostikk, myter og stigmatisering ofte forverre prognosen, gi økt lidelsestrykk og medføre avbrutt utdanning, langvarige sykemeldinger, tidlig uførhet og vanskelige familieforhold.

Etter

Dersom du har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har du rett til å få utarbeidet en individuell plan og en kriseplan. Når du skrives ut fra spesialisthelsetjenesten, overføres behandlingsansvaret til fastlegen, noen ganger i samarbeid med andre deler av helsetjenesten. Da skal det foreligge en konkret plan for hvem som overtar behandlingsansvaret.