Ønsker du hjelp til en varig livsstilsendring?
Forskningstudie eBehandling overvekt
Ønsker du hjelp til en varig livsstilsendring? Sykehuset i Vestfold tilbyr et veiledet internettprogram, for de som er henvist til eller allerede i behandling ved overvekts poliklinikken, Sykehuset i Vestfold. eBehandling overvekt tilbys som et forskingsprosjekt ved SIV, med oppstart siste halvdel av januar 2026. For å kunne delta må du du må beherske norsk skriftlig og muntlig, samt ha tilgang til nettbrett, pc, mobiltelefon, vekt, samt BankID eller lignende.
Prosjektet ønsker å undersøke om bruk av et digitalt behandlingsprogram kan være en egnet del av behandlingen for pasienter med overvekt/fedme.
Fedme er en kronisk tilstand og målet med behandlingen er at du skal få økt helsekompetanse, økt selvstendighet og kontroll relatert til egen helsetilstand.
Målet er du skal kunne få gode verktøy for å kunne håndtere helseutfordringer knyttet til overvekt/fedme.
Hensikten med programmet er å få til å gjennomføre varige kostholds- og aktivitetsvaner, hvor målet er bedre helse, økt livskvalitet og vektreduksjon.
Om du ønsker eBehandling overvekt, men ikke ønsker å delta i forskingsprosjektet må du vente til rekrutteringen til prosjektet er fullført, trolig høsten 2026.
Ønsker du å delta i forskningsprosjektet kan du ta kontakt med din behandler ved overvektspoliklinikken.
Deltagelse i forskningsprosjektet innebærer ingen økte kostnader for deg. Det er ikke egenandeler for selve behandlingen i eBehandling overvekt. Du betaler vanlig egenandel for møter ved behandler ved oppstart i studien, og eventuelt underveis, samt en avsluttende samtale.
Det vil gjennomføres en innledende kartlegging og samtale med en behandler før oppstart. Informasjonen som registreres vil være taushetsbelagt og lagret på et sikkert sted. Pålogging skjer ved hjelp av BankID eller tilsvarende sikre ID-løsninger.
Behandlingen har som hensikt å hjelpe deg til å forstå egne vaner, triggere, mønstre rundt mat, følelser og aktivitet. Du vil svare på kartlegginger og oppgaver, som gjør det lettere å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handlinger. Behandlingen skal bidra får økt selvinnsikt, noe som er helt avgjørende for varig endring.
Spørreskjemaene vil omhandle følgende temaer:
- Opplevd helsekompetanse
- Egenmestring, selvregulering, motivasjon
- Vekt og andre helserelaterte variabler som livskvalitet, angst og depresjon
- Psykososiale faktorer
- Loggdata /variasjon av hvordan du bruker programmet
- Spiseatferd
Hvor lang er behandlingen?
Vi beregner at det tar ca.12 uker å gjennomføre programmet. Hver uke får du tilgang til et nytt kapittel, hvis du har fullført det forrige. Kapitlene inneholder oppgaver og noen ganger spørreskjemaer du må fullføre før du kommer videre. Dette hjelper både deg og din behandler med å følge utviklingen din og vurdere om du er på rett vei.
Vi anbefaler at du bruker omtrent en uke pr. kapittel, hold fokus og jobb gjerne litt hver dag. Det kan være å lese gjennom kapitlet, planlegge eller gjennomføre oppgaver. Vi ønsker at du bruker litt tid på å registrere “Mitt spisemønster” daglig og veier deg 1 gang i uken for optimal oppfølging og veiledning fra oss. Underveis vil du svare på ulike oppgaver, og svarene dine danner grunnlaget for tilbakemeldingene fra behandleren din.
Vi ønsker at du skal oppleve fremgang, men vi vet også at behandlingen kan være krevende. Hvis du føler deg usikker eller står fast, er behandleren din tilgjengelig for å hjelpe deg med å få mest mulig ut av behandlingen.
Nyttige verktøy og ressurser
I eBehandling får du tilgang på nyttige verktøy og ressurser som er tilgjengelig når og hvor det passer for deg. Du har kontakt med din behandler gjennom hele behandlingen og dere kommuniserer i en meldingsfunksjon inne i programmet. Innholdet i eBehandling er mye av det samme du får ved annen tradisjonell behandling.
Behandlingen består av 9 kapitler som inneholder ulike former for kartlegging, tekst om forhold som er av betydning for å gjøre en livsstilsendring og oppgaver eller øvelser du kan arbeide med på egenhånd.
Temaer i kapitlene:
- Kapittel 1: Motivasjon, mestring og valg
- Kapittel 2: Tanker, følelser og atferd
- Kapittel 3: Bevisstgjøring spiseatferd, risikosituasjoner og egne spisemønstre
- Kapittel 4: Fokus på egne verdier
- Kapittel 5: Stress, vaner og søvn
- Kapittel 6: Hvordan sette sammen et sunt og variert kosthold
- Kapittel 7: Positive effekter av fysisk aktivitet
- Kapittel 8: Strategier/Hvor står jeg nå?
- Kapittel 9: Tilbakefallsforebygging
Å få innsikt i egen overvekt handler ikke om å dømme seg selv, men om å forstå seg selv bedre, slik at endring kan skje på en trygg og god måte. Det handler om å utforske hvorfor kroppen og vanene har blitt som de er, og hvordan du kan ta små, bærekraftige steg mot bedre helse og selvfølelse.
Ønsker du å fremme egenmestring og refleksjon gjennom oppgaver, øvelser og digitale verktøy, som kan bidra til økt bevissthet om vaner og atferdsmønstre? Ønsker du opplevelse av støtte og kontinuitet og større selvforståelse på egen atferd. eBehandling overvektt vil kunne gi deg strategier for å skape varige, realistiske endringer i hverdagen.
eBehandling overvekt inneholder mange av de samme tiltakene du hadde mottatt i et ordinært behandlingstilbud. Forskjellen er at behandlingen er mer strukturert og at du selv bestemmer når du vil jobbe med behandlingsprogrammet. Du slipper dermed å møte opp til samtaler hos en behandler på poliklinikken.
Å jobbe med endring ved hjelp av eBehandling overvekt krever at du setter av tid til dette. Avhengig av hvilket kapittel du arbeider med må du kunne sette av tid til å lese gjennom tekst, jobbe med oppgaver og prøve ut nye vaner i ulike situasjoner. Vi anbefaler at du jobber daglig med programmet.
I programmet vil vi introdusere deg for fire personer som alle går gjennom eBehandling overvekt. De fire personene har ulike utfordringer og årsaker til at de strever med vektnedgang.
Det de har til felles er at de har bestemt seg for å gjøre noe med det de selv opplever som et problem. Disse vil også dukke opp i behandlingsprogrammet. Kanskje er det en av dem du kjenner deg mer igjen i enn de andre?
Rehana (32)
Hei, jeg heter Rehan, jeg er 32 år gammel og kommer fra Pakistan, men er oppvokst i Norge. Jeg er gift med Geir, og sammen har vi fire barn på 3, 6, 8 og 10 år. Jeg jobber som fagsykepleier på et sykehjem, der jeg jobber turnus. På grunn av smerter i kroppen, og spesielt i knærne, er det vanskelig å stå oppreist i lengre perioder. Dette gjør det veldig utfordrende når jeg behandler pasienter og har lange vakter.
Vekten har vært en utfordring for meg så lenge jeg kan huske, og det har vært en del mobbing på grunn av det. Da jeg vokste opp var det alltid mye fokus på vekten min, spesielt fra mamma.Jeg har to eldre søstre som alltid har vært slanke, så jeg føler ofte at mamma behandlet meg annerledes. Faren min har diabetes type 2 og legen min har fortalt meg at jeg er i faresonen også.
Jeg har et flott familieliv med Geir og barna, og trives godt med jobben min, men av og til sliter jeg med tankene om at jeg kanskje ikke er god nok på jobben og at jeg er for lite sammen med barna mine.
Jeg vokste opp i en familie der fasaden var viktig. Begge foreldrene mine hadde gode jobber, og vi hadde alltid det vi trengte økonomisk. Men emosjonelt var de ganske fraværende. Pappa var stille og lite til stede.
Min bestemor var min trygghet gjennom barndommen. Hun bodde rett i nærheten, så jeg tilbrakte mye tid hos henne etter skolen. Bestemor visste at jeg ikke burde spise så mye, men hun fikk litt vondt av meg og ga meg mye mat for å trøste meg, sånn som min favoritt Gulab Jamun. Dette holdt vi alltid skjult for mamma.
Vekten min har økt mye siden tenårene. Jeg har prøvd utallige slankekurer, men jeg går alltid tilbake til gamle vaner. Mat er noe jeg tenker på hele tiden. Jeg vil at barna mine skal ha et sunt forhold til mat, men jeg er redd for at de skal oppleve det samme som jeg gjorde som barn.
Jeg prøver å spise sunt, men jeg er altfor glad i tradisjonell pakistansk mat som ofte har veldig mye fett og oljer i seg. I tillegg tar jeg alltid noen ekstra skiver gulost på brødskiva. Jeg føler meg flau og mislykket, som om jeg ikke har kontroll på ting, spesielt siden jeg jobber som sykepleier og har god kunnskap om hva som er bra for helsen.
Jan (52)
Jeg heter Jan, er 52 år gammel, og er gift med Lise. Sammen har vi to tenåringsbarn.
Da jeg vokste opp, var jeg alltid litt større enn de andre i klassen, men det var ikke noe jeg tenkte mye på. Jeg hadde gode venner, og vekten var aldri et problem for meg da. Jeg spilte fotball fram til jeg var 18 år, men da jeg fikk førerkortet begynte interessene mine å endre seg, og fotballen ble lagt på hylla. Med førerkortet kom også noen ekstra kilo på kroppen.
Jeg har jobbet som yrkessjåfør på langtransport i mange år, og jeg elsker jobben min. Det er lange dager på veien, og måltidene blir ofte kjøpt på bensinstasjoner og veikroer. Det er mye ut og inn av bilen, og lange timer med kjøring til forskjellige steder.
Dagene hjemme blir hektiske for oss begge. Jeg får sjelden tid til frokost, og lunsj til jobb har jeg ikke tid til å forberede. Det ender ofte med at jeg kjøper noe raskt langs veien. Lise har en hektisk jobb som lærer, og hun er ofte alene med barna, så hun har ikke alltid tid til å lage middag fra bunnen av. Derfor blir det ofte enkle løsninger, noe som ikke alltid er så sunt.
Jeg sovner ofte foran TV-en, energinivået mitt er helt på bunn, og snorkingen min blir bare verre og verre. Lise har begynt å bli veldig bekymret for meg og må vekke meg flere ganger om natten fordi jeg slutter å puste. Jeg våkner med hodepine, er tørr i munnen og føler meg alltid sliten. Jeg har nettopp vært hos legen, og han henviste meg til søvnregistrering. Det er ikke rart at jeg føler meg trøtt og sliten med gjennomsnittlig 18 pustestopp i timen hver natt. Det viser seg at jeg har søvnapné. Uten behandling kan jeg miste førerkortet.
Dette er første gang jeg virkelig er bekymret for helsen min. Jeg innser at jeg må gjøre noe med livsstilen min, både for å kunne fortsette å jobbe og for å være der for familien min.
Jeg har aldri tenkt på vekten som et stort problem før, men nå, når helsen begynner å svikte på den måten, er det klart at jeg må ta grep. Lise er tålmodig og støtter meg, men jeg kan se at hun er bekymret. Vi har et mål om å gjøre endringer, og jeg håper vi en dag kan gå sammen til Galdhøpiggen, som en påminnelse om at vi kan nå de målene vi setter oss, til tross for utfordringene vi står overfor.
Mathias (19)
Hei, jeg heter Mathias og er 19 år gammel. Jeg bor hjemme hos mamma og pappa, Jan og Lise.
Vi har et ganske greit forhold, men jeg føler meg ofte som en byrde for familie, fordi jeg er ferdig med videregående, men har enda ikke noen studieplaner eller funnet meg en jobb. Jeg har alltid vært hekta på gaming, og det har vært noe jeg har elsket i mange år. Før pleide jeg å dra på LAN med kompisene mine, men nå gidder jeg ikke å gjøre det lenger. Jeg orker ikke å være ute hele helgen, så jeg blir bare sittende hjemme, alene, og spiller. Det er liksom blitt sånn at jeg kobler meg ut fra alt og alle. I tillegg til å spise for mye så drikker jeg også litt for mye alkohol. Det får meg til å tenke på andre ting der og da, og det gjør det vanskelig å slutte. Det er deilig å slippe det tanke kjøret hele tiden. Jeg har ADHD også, og det gjør ofte at jeg hopper fra en tanke til en annen og sliter med impulsivitet.
Vekten min har vært et problem i lang tid, og jeg har aldri vært flink til å gjøre noe med. Vi har litt dårlige rutiner på det her og pappa er ofte borte. Jeg ser jo hvordan pappa sliter med helsa si, og det begynner å det går opp for meg at jeg også er på vei dit. Jeg har blitt mer og mer slapp og inaktiv, og vekta bare henger med meg hele tiden. Jeg skjønner at jeg burde gjøre noe med det, men jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg i gang.
Jeg går rundt med en følelse av at alle ser på meg og tenker på vekten min. Det er som om folk legger merke til det hele tiden, og det er skikkelig kleint. Jeg kjenner at jeg mister motivasjonen når jeg tenker på hvor vanskelig det er å endre på det. Alt føles bare tungt, både fysisk og mentalt. Det er som om jeg har satt meg selv i et hjørne, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av det.
Det er ting jeg rett og slett ikke orker lenger.
Når jeg ser på gamle bilder av meg selv, føler jeg at jeg har mistet den personensom jeg var før. Jeg har alltid drømt om å gjøre kule ting, som å gå på turer eller bare henge med kompiser, men det virker så langt unna. Jeg vet at jeg ikke kan fortsette sånn her.
Silje (35)
Jeg heter Silje! Jeg er alenemor og har en datter som går i samme barnehage der jeg jobber som barnehageassistent. Jeg elsker jobben min, men med en BMI på 44,1 så har jeg mye vondt i ryggen og knærne mine. Jeg har hatt flere perioder med sykemelding, og det føles som om energien aldri er der når jeg trenger den mest. Jeg har lenge slitt med sosial angst og jeg tror mye av det skyldes at jeg er overvektig. Jeg synes det er ubehagelig å være rundt andre mennesker, spesielt i store mengder og når det er nye mennesker jeg ikke kjenner.
Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat og har slitt med spiseforstyrrelser i mange år.eg følte alltid at jeg var "for stor," selv om ingen sa det direkte. Det førte til at jeg utviklet et negativt forhold til mat, der jeg spiste i skjul. Selv om jeg har forsøkt forskjellige dietter og vektnedgangsprogrammer, har jeg aldri fått løst problemene mine.
Vekten min økte betraktelig da jeg flyttet ut og fikk mer frihet til å spise det jeg ville, uten at noen kunne kommenterte det. Nå er det vanskelig å håndtere både min egen skam og kommentarene jeg får, særlig når ungene i barnehagen kommenterer vekten min. Jeg føler på et ekstra press når ungene snakker om at jeg er "så stor," og det er sårt å høre det, spesielt siden datteren min er en av dem som vitner disse kommentarene.
Når jeg spiser frukt med ungene r kl. 14, så hjelper det litt på metthetsfølelsen, men jeg er alltid sulten igjen når jeg kommer hjem. Jeg føler meg ofte utslitt, og det er som om tankene på mat tar mer plass enn de burde. Jeg vil gjerne ha mer tid og energi til å være der for datteren min. Vi pleier å bake sammen, og det er en aktivitet vi begge setter veldig stor pris på. Men jeg er redd for at jeg må kutte det en dag, og at vi da mister noe viktig sammen.
Akkurat nå føler jeg at jeg ikke er til stede for datteren min på den måten jeg ønsker. Jeg innser at jeg må få hjelp, for hvis ikke risikerer jeg å isolere meg helt fra alt og alle.