Transfusjon

Blodoverføring

Dersom du har for lite av røde blodceller, blodplater og/eller plasma kan det være nødvendig med påfyll. Behandling med påfyll av blod/blodoverføring kalles transfusjon.

Dette er informasjon til deg som skal få behandling med transfusjon. Her kan du lese om hva behandling med transfusjon er og hvordan denne behandlingen foregår. Det er viktig at du forstår denne informasjonen, og det kan være lurt å lese dette sammen med en pårørende. Still gjerne spørsmål til legen din eller til sykepleier dersom det er noe du lurer på etter at du har lest denne informasjonen.

Blodet som gis ved transfusjon kan inneholde en eller flere av følgende:

Blodprodukt

Bestanddel og funksjon i kroppen:

Røde blodceller (erytrocytter):

  • Transporterer oksygen fra lungene til resten av kroppen

Blodplater (trombocytter):

  • Reparerer skader i blodåreveggen og stopper blødninger

Plasma:

  • Inneholder viktige proteiner som også er nødvendige for å vedlikeholde og reparere blodåreveggene og stoppe blødninger

Blod som gis ved transfusjon kommer fra blodgivere. Blod kan ikke framstilles kunstig.

Hver gang blodgivere gir blod må de svare på et spørreskjema for å kartlegge at de er friske og ikke har vært utsatt for smitterisiko. Blodet undersøkes i tillegg for ulike infeksjoner (Hepatitt B, hepatitt C og HIV).

Det er trygt å motta blod i Norge.

Hvorfor er det nødvendig med transfusjon?

Dersom du har for lite av røde blodceller eller blodplater kan årsaken være svikt i produksjonen av disse blodcellene i beinmargen. Årsaken til denne produksjonssvikten kan være ulike sykdommer eller medikament som påvirker den normale produksjonen i beinmargen. Et eksempel på behandling som ødelegger for produksjonen av blodceller i beinmargen er cellegiftbehandling ved kreftsykdom. Dersom du får slik behandling blir det ofte behov for transfusjon.

Jernmangelanemi (lav blodprosent  grunn av jernmangel) er et eksempel på en tilstand der for lite jern i kroppen gjør at produksjonen av røde blodceller i beinmargen blir hemmet. I de fleste tilfeller kan dette behandles med ekstra tilskudd av jern, og transfusjon er da sjeldent nødvendig.

All medisinsk behandling medfører en risiko for bivirkninger. Før transfusjonsbehandling startes skal det alltid vurderes om det er helt nødvendig med transfusjon. Transfusjon medfører alltid en liten risiko for komplikasjoner, og det er derfor viktig at andre behandlingsalternativer vurderes nøye før beslutning om transfusjon tas.

Ved akutte store blodtap, som ved ulykker, under operasjoner eller ved fødsel, kan det bli helt nødvendig at det gis behandling med transfusjon. I slike tilfeller er det ikke andre behandlingsalternativer og transfusjon kan da være en livreddende behandling.

Henvisning og vurdering

Det er bare lege som kan henvise til/ordinere behandling med transfusjon. De fleste transfusjoner foregår på sykehus.

Transfusjon skal bare utføres av lege eller sykepleier som har opplæring i prosedyrer for transfusjon.

Det skal være avklart med deg at du ønsker behandling med transfusjon

Du har med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, rett til å nekte å ta imot blod eller blodprodukter på grunn av alvorlig overbevisning. Dersom du ikke ønsker transfusjon på bakgrunn av slik alvorlig overbevisning, er det viktig at dette tas opp med sykehuset slik at det er tydelig avklart hvordan planlagt behandling skal foregå.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 første og siste ledd:

Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter.

(...) Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er myndig, og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen.

Før

Blodprøvetaking før planlagt transfusjon

Før planlagt transfusjoner tas blodprøve til blodtyping og pretransfusjonsprøve, les mer under punkt 2 nederst på siden.

Ved slik blodprøvetaking blir du spurt om å oppgi hele navnet og det 11-sifrede personnummeret ditt. Dersom du er innlagt ved sykehuset vil den som tar blodprøven også sjekke ID-armbåndet ditt. Behold derfor alltid på deg ID-armbåndet som blir satt på ved innleggelse. Dette er viktig for at behandlingen blir så sikker og trygg som mulig.

Dersom du trenger transfusjon over lengre tid, gjentas blodprøvene etter 4 dager. Dette gjøres for å sjekke om du har dannet antistoff som det må tas hensyn til ved transfusjon, les mer om dette under punkt 3 nederst på siden.

Ved akutte transfusjoner er det ikke alltid tid til å ta disse blodprøvene, les mer om dette under punkt 10 nederst på siden.

Venekanyle

Før transfusjonen trenger du et venekanyle som blodet kan gis gjennom. Venekanyle som du allerede har på plass kan brukes eller det kan legges inn en egen for transfusjonen.

Målinger før transfusjon

Før transfusjonen settes i gang måles blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens og eventuelt oksygeninnhold i blodet (med pulsoksymeter, dersom slikt måleinstrument er tilgjengelig). Dette gjøres for å ha et utgangspunkt for målingene som skal gjøres senere under transfusjonen og for å kunne vurdere eventuelle bivirkninger underveis og etter avsluttet transfusjon.

Identitetskontroll før transfusjon startes

Like før transfusjonen settes i gang blir du spurt om navn og det 11-sifrede personnummeret ditt, og i tillegg skal ID-armbåndet ditt kontrolleres. Denne informasjonen skal kontrolleres mot informasjon på følgearket til blodproduktet. Behold derfor alltid på deg ID-armbåndet du får satt på når du blir innlagt. Et produktnummer på etiketten på blodposen skal også kontrolleres og være identisk med nummeret på følgearket. Denne kontrollen skal utføres like før transfusjonen starter og sikrer at det er den riktige blodposen som blir gitt til deg. Kontrollen skjer ved hjelp av en elektronisk skanner eller ved at to personer hver for seg kontrollerer opplysningene.

Transfusjonssett

Transfusjon gis gjennom et eget slangesett (transfusjonssett). Slangesettet har et kammer med et filter som slipper blodcellene gjennom, men vil stoppe eventuelle klumpdannelser av flere celler som henger sammen. Slangesettet kobles til blodposen og fylles med innholdet fra blodposen umiddelbart før transfusjonen blir startet.

Under

Oppstart av transfusjon

Selve transfusjonen settes i gang ved at slangesettet som allerede er fylt med innholdet fra blodposen kobles til venekateteret ditt og rulleklemmen på slangen åpnes.

Varighet av transfusjonen

Hvor raskt blodet skal gis, bestemmes av legen som har ordinert behandlingen. Normal varighet for en transfusjon av en pose er gjerne 1,5–2 timer. Dersom du har svært høyt blodtrykk eller hjertesvikt kan det bli nødvendig å gi transfusjonen enda saktere enn dette, men maksimalt over 4 timer.

Det kan også hende at du får transfusjon med flere poser etter hverandre.
Ved en stor og pågående blødning vil du få transfusjonen mye raskere enn dette og flere blodposer kan også bli gitt samtidig. Det kan i en slik situasjon også bli behov for blodvarmer (les mer under punkt 7 nederst på siden).

Hva skjer under selve transfusjonen?

De aller fleste merker ikke noe spesielt underveis i transfusjonen og du kan spise, drikke og bevege deg slik du ønsker. Den som styrer transfusjonen er i nærheten for å observere deg de første 15 minuttene av transfusjonen og vil også gjenta målingene av blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens og eventuell oksygenmetning. Etter dette er det ikke nødvendig at du observeres kontinuerlig, men du må oppholde deg på avdelingen under hele transfusjonen

Bivirkninger av transfusjon

Dersom det er større endringer i målingene som gjøres etter 15 minutter, kan dette tyde på at du reagerer på transfusjonen. Dette gjelder også dersom du skulle merke noen av de følgende symptomene:

  • uvelhet eller sykdoms–/feberfølelse
  • kløe eller utslett i huden
  • unormal pust (tungt å puste, rask pust) eller hjertebank
  • smerter i armen/rygg/bryst/mage eller andre steder i kroppen

Dersom du merker slike symptomer, må du si fra om dette med en gang til den som styrer transfusjonen.

Symptomer som nevnt over eller større endringer i målingene av deg kan være tegn på en bivirkning av transfusjonene (transfusjonsreaksjon). Transfusjonen må da stoppes og lege tilkalles for å gjøre en vurdering av deg, les mer om dette under punkt 8) og 9) nederst på siden.

Etter

Avslutning av transfusjonen

Når hele innholdet i posen har blitt transfundert, kobler den som utfører transfusjonen slangesettet fra venekateteret. Etter avsluttet transfusjon blir målingene av blodtrykk, puls, kroppstemperatur, pustefrekvens og eventuelt oksygenmetning gjort på nytt. Hos de aller fleste er disse målingene uforandrede i forhold til målingene før og underveis, men dersom det er større endringer kan dette være tegn på en reaksjon på transfusjonen, les mer om dette under punkt 8) og 9) nederst på siden.

Kontroll av effekt av transfusjonen

For å kontrollere at transfusjonen har hatt ønsket effekt hos deg, kan det tas blodprøve etter at transfusjon er avsluttet. Det kan for eksempel måles Hb (blodprosent) etter transfusjon med røde blodceller eller det kan måles tpk (antall blodplater) etter transfusjon med blodplater. Det tar 1–2 timer å få svar på disse analysene. Dersom transfusjonen ikke har gitt ønsket effekt (høy nok stigning i Hb eller blodplatetall), kan det bli nødvendig at du får transfusjon med flere blodprodukter.

Hjemreise etter transfusjon

Det er din behandlende lege som avgjør hvor raskt du kan reise hjem etter en transfusjon. Vurdering gjøres på bakgrunn av din tilstand, årsaken til transfusjonen og om transfusjonen har hatt ønsket effekt, om du tidligere har hatt reaksjoner etter transfusjon og hvordan hjemmesituasjonen din er.

Mer om transfusjon 

Dersom det er mulig, bør Hb (blodprosent) kontrolleres i god tid før planlagte operasjoner. Lav Hb (anemi) som følge av lavt jernlager eller andre mangeltilstander kan da oppdages. Lav Hb på grunn av mangel på jern kan behandles med jerntilskudd, og Hb vil da kunne rekke å bli normal før innleggelse til den planlagte operasjonen. Normal Hb vil kunne redusere behovet for transfusjon under og etter operasjonen. Diskuter gjerne med lege på sykehuset eller med din fastlege om er aktuelt for deg med en slik vurdering av Hb og ev. behandling med tilskudd før planlagt operasjon.
 

Dersom det er tid i forkant av transfusjonen skal blodprøve(r) være undersøkt for hvilken blodtype du har (ABO og RhD-blodtype), samt om det er antistoff i plasma.
Normalt tar det 2 timer fra laboratoriet har fått blodprøven i hende til resultatene er klare.

Dersom det påvises antistoff i prøven, må de røde blodcellene som skal gis ved transfusjon tilpasses mer detaljert enn dersom slike antistoff ikke påvises. Utredningen av slike antistoff vil kunne ta flere timer/dager. Se også avsnitt om antistoff lenger ned.

Dersom det allerede finnes resultat av blodtyping eller pretransfusjonsprøve ved laboratoriet tilknyttet blodbanken, er det bare nødvendig med en blodprøve (pretransfusjonsprøve) av deg. Dersom det ikke er tatt blodprøve til blodtyping tidligere, må det tas to prøver i to ulike stikk (blodtyping og pretransfusjonsprøve).
Dette gjøres for at vi skal være helt sikker på at det er konkludert med riktig blodtype.

Antistoff kan oppstå etter transfusjoner eller etter svangerskap. Dette er situasjoner der immunsystemet kommer i kontakt med fremmed blod og dermed blir aktivert til å lage et forsvar mot dette ukjente. En del av dette forsvaret utgjøres av antistoff. Antistoff kan også oppstå spontant uten at det har vært transfusjon eller svangerskap i forkant.

Dersom du tidligere har fått informasjon om at du har et (blodtype)antistoff som er relevant ved transfusjon, er det viktig at du opplyser om dette til lege eller sykepleier her på sykehuset. Det er svært viktig at informasjon om antistoff som er påvist ved andre sykehus blir videreformidlet til laboratoriet ved blodbanken, slik at dette blir tatt hensyn til når det skal velges ut blod til deg. Selv om et antistoff tidligere er påvist hos deg, er det ikke sikkert at det er mulig å påvise det i prøven som er tatt nå. Noen antistoff er bare mulig å påvise en viss tid etter at de oppstår, men hukommelsen i immunsystemet vil alltid være der.

Dersom du tidligere bare har vært innlagt hos oss, og det er påvist antistoff, er informasjon om dette lagret i både pasientjournalen på sykehuset og i blodbanken sitt datasystem.

Antistoff i seg selv er ikke skadelig for deg og gir ingen symptomer eller sykdom. Ved påviste antistoff vil det ta noe lengre tid å klargjøre blod for transfusjon til deg, fordi en liten del av produktet som er planlagt at du skal få testes fysisk mot blodprøven (pretransfusjonsprøven) som ble tatt av deg. Dersom det er første gang et antistoff påvises hos deg, kan det ta enda lengre tid å finne ut hvilke blodprodukter som er riktige og trygge å transfundere til deg. Dersom slike antistoff ikke blir tatt hensyn til, kan det oppstå bivirkninger under eller etter transfusjonen. Noen ganger må også prosedyrer og operasjoner utsettes inntil utredningen av slike antistoff er ferdig.

Dersom du får behandling med Darzalex/Sarclista (daratumumab/isatuksimab) eller har fått behandling med medikamentene siste 6 mnd. er det viktig at dette formidles til laboratoriet som skal undersøke pretransfusjonsprøven, slik at analysene kan tilpasses effekten av medikamentet. Dersom det er planlagt oppstart av slik behandling er det også ønskelig at laboratoriet gjør en utvidet blodtyping før behandlingen startes.

Dersom sykdom eller behandling gjør at immunforsvaret ditt er redusert, bør du få transfusjon med bestrålt blod. Bestråling av blod gjøres for å forhindre en alvorlig bivirkning av transfusjon – TA-GvHD (Transfusjon Assosiert Graft-versus-Host-Disease). TA-GvHD er en sjelden, men alvorlig tilstand som kan forekomme dersom hvite blodceller (lymfocytter) overføres med transfusjonen og overlever i pasienten. Disse lymfocyttene vil oppfatte pasienten som fremmed og vil dermed kunne forårsake alvorlig sykdom. Hos pasienter med et normalt fungerende immunsystem vil lymfocyttene som følger med ubestrålte produkter raskt bli oppdaget og fjernet.

Det er din behandlende lege som vurderer om tilstanden din eller behandling du mottar gjør at du skal ha bestrålte blodprodukt, og som er ansvarlig for at det bestilles bestrålt blod dersom du skal ha det.

Bestråling av blodprodukt gjøres ved at posen utsettes for røntgenstråling i en egen blodbestrålingsmaskin. Bestrålte blodprodukt har påsatt en liten klistrelapp med en indikator som endrer farge etter vellykket bestråling. Bestrålte produkter bærer ikke med seg noen stråling fra bestrålingsmaskinen og kan håndteres og gis på samme måte som ubestrålte blodprodukt.

Mer om bestråling av blod

Under produksjon av blodprodukt i Norge er det rutine å fjerne lymfocyttene med ulike former for filtrering, men slik filtrering fjerner dessverre ikke alle lymfocyttene. Bestråling av blodprodukter gjør at arvestoffet i lymfocyttene (som unnslipper filtreringen) blir så skadet at de mister evnen til å dele seg. Lymfocytter som ikke kan dele seg og dermed ikke kan formere seg, vil ikke kunne forårsake noen skade i pasienten som får transfusjonen.

De røde blodcellene og blodplatene tar ikke skade av bestrålingen på samme måte som lymfocyttene, men bestrålingen gjør at blodproduktene med røde blodceller ikke kan lagres like lenge som ubestrålte produkter. Derfor er ikke alle produkter med røde blodceller rutinemessig bestrålte.

Produkter som inneholder røde blodceller lagres kaldt (2-6°C). Ved en normal transfusjon (som gis over 1,5-2 timer eller lengre tid) vil det ikke være noe problem å gi det kalde blodproduktet uten oppvarming. I tilfeller der kalde blodprodukt må gis raskt eller dersom det er påvist kuldeantistoff hos deg, bør blodet varmes opp på vei gjennom transfusjonssettet. En egen blodvarmer kan brukes til slik oppvarming av blod ved transfusjon. (Andre former for oppvarming må absolutt ikke forsøkes, da ukontrollert oppvarming kan skade de røde blodcellene og i verste fall kunne forårsake en livsfarlig bivirkning).

Noen ganger må transfusjonen avbrytes før hele innholdet i posen er gitt, på grunn av mistanke om en reaksjon, slik som beskrevet i avsnittet lenger oppe

Dersom det mistenkes at du har hatt en transfusjonsreaksjon, vil det bli tatt blodprøver av deg for å sjekke om det det kan påvises en årsak til reaksjonen. Det utføres ulike analyser i både blodprøver tatt av deg og i prøve tatt av innholdet i blodposen. I utredningen kan det noen ganger komme fram funn som gjør at senere reaksjoner ved transfusjon kan forebygges.

De aller fleste bivirkninger av transfusjoner – transfusjonsreaksjoner - er ikke farlige, men kan være ubehagelige og plagsomme for deg. Alvorlige reaksjoner forekommer svært sjeldent, men det er også derfor transfusjoner alltid skal foregå med kyndig personale tilstede som raskt kan oppdage og behandle en slik reaksjon. De fleste reaksjoner og de mest alvorlige reaksjonene skjer oftest helt i starten av transfusjonen. Reaksjoner kan oppstå også senere i løpet av selve transfusjonen og noen kan også få reaksjoner i timene/døgnet/dagene etter at transfusjonen er avsluttet. Se også avsnitt om faresignaler.

Ved behov for akutt transfusjon er det ikke alltid tid til å vente på resultat av disse blodprøvene og i slike tilfeller transfunderes blod som skal kunne passe uansett hvilken blodtype du har. Blod som gis akutt på denne måten omtales ofte som beredskapsblod eller kriseblod. De røde blodcellene er da alltid av blodtype O. Akutt transfusjon av beredskapsblod gjøres dersom transfusjonen vurderes som livsnødvendig.
Ved ulykker der pasienten har alvorlige blødninger kan akutt transfusjon gis i helikopteret eller i ambulansen på vei inn til sykehuset eller umiddelbart etter ankomst på sykehuset.

Vær oppmerksom

Dersom du har fått transfusjon og reiser hjem i løpet av det første døgnet etter transfusjon er det viktig at du gir sykehuset beskjed dersom

  • du skulle bli uvel
  • får sykdomsfølelse eller feber
  • du får kløe eller utslett i huden
  • du merker noe unormalt med pusten eller pulsen din
  • du får smerter noe sted
  • du ser at urinen din får mørk rød/brun farge
Dette gjelder selvsagt også dersom du merker slike symptom mens du fremdeles er innlagt på sykehuset.
 
Slike symptomer kan være tegn på en reaksjon på transfusjonen og kan i sjeldne tilfeller også komme mange dager etter selve transfusjonen.

Ta derfor alltid kontakt med personalet eller ring tilbake til sykehuset dersom du er i tvil.